Martino Altomonte

Martino Altomonte: Et liv i barokkens kunst

Født: Napoli, Italia (1657)
Død: 1745
Andre navn: Johann Martin Hohenberg

Martino Altomonte, som opprinnelig ble født under navnet Johann Martin Hohenberg, var en betydningsfull italiensk barokkmaler med østerrikske røtter. Hans kunstneriske virke strakte seg over landegrenser fra Polen til Østerrike, og han etterlot seg en arv preget av livlige battlescener, majestetiske kongelige portretter og imponerende altertavler som på vakkert vis reflekterer de kunstneriske strømningene i sin samtid.

Tidlig liv og utdanning

Reisen til Martino Altomonte som en av barokkens mest markante skikkelser, begynte med røttene til hans far, Michael Hohenberg, som emigrerte fra Tyrol til det livlige Napoli. Det var i denne kulturelle smeltedigelen han ble født, men det var i Roma hans kunstneriske sjel virkelig begynte å formes. Allerede i femtenårsalderen ble han tatt opp som lærling hos den monumentale barokkmesteren Giovanni Battista Gaulli, også kjent som Baciccio, en av de fremste skikkelsene innen epokens storslåtte malerkunst. Denne formative perioden ble ytterligere fordypet gjennom studier under Carlo Maratti, en annen fremtredende romersk maler hvis klassiske innflytelse kom til å prege hans tekniske grep. Et avgjørende vendepunkt i hans liv inntraff i 1684; da han ble utnevnt til hoffmaler for den polske kongen Jan III Sobieski, valgte han å legge sitt opprinnelige navn bak seg og adopterte navnet Altomonte, et navn som skulle bli synonymt med barokkens prakt.

Karrieren i Polen og den kunstneriske utviklingen

Da Martino Altomonte ble utnevnt til hoffmaler for kong Jan III Sobieski, trådte han inn i en sentral rolle ved det polske hoffet. Hans kunstneriske fokus i denne perioden var i stor grad rettet mot storslåtte battlescener, der han med mesterlig hånd fanget dramatikken i historiske hendelser, slik som den berømte beleiringen av Wien, samt elegante og verdigverdige kongelige portretter. Ved siden av disse monumentale verkene produserte han også en rekke religiøse altertavler, selv om mange av disse dessverre har gått tapt for ettertiden.

Ser vi på hans tidlige stil, gir det overlevende verket "Abrahams offer" (ved Tarnów bispedømme-museum) et fascinerende innblikk i hans kunstneriske røtter. Her fremstår Altomonte tydelig som en etterfølger av den napolitanske chiaroscuro-tradisjonen, preget av det dramatiske samspillet mellom lys og skygge. Denne kunstneriske arven ble også ført videre i familien, da hans sønn, Bartolomeo Altomonte, født i 1694, selv valgte å følge i farens fot som maler.

Wien og utviklingen av den wienske barokken

Da Martino Altomonte flyttet til Wien i perioden mellom 1699 og 1702, la han grunnlaget for en epoke som skulle prege den østerrikske kunsthistorien i generasjoner. Hans tilstedeværelse i den keiserlige hovedstaden ble raskt anerkjent, og i 1707 ble han utnevnt til lærer ved den prestisjetunge Akademie der bildenden Künste (Akademiet for bildende kunst). Denne akademiske anerkjennelsen åpnet dørene for betydelige oppdrag, og det er sannsynlig at hans kunstneriske rykte førte til den ettertraktede oppdraget med å dekorere Neue Favorita, en fløy av det storslåtte Schloss Augarten.

Det er i denne perioden vi virkelig ser fremveksten av hans unike kunstneriske signatur. Gjennom sine oljemalerier skapte Altomonte en mesterlig syntese av stiler; han forente den dramatiske napolitanske chiaroscuro-teknikken med de myke, lysende pastelltonene fra Venezia. Denne harmoniske blandingen av lys og farge ble en viktig drivkraft i utviklingen av den wienske barokkmalingen. Hans penselstrøk fant veien til de mest storslåtte arenaer, fra de majestetiske takmaleriene i erkebispesetet i Salzburg (1709–10), til de hellige altertavlene i Dorotheerkirche (1713), Peterskirche og Stephansdom (begge 1714). Hans kunstneriske fotavtrykk strakte seg også til soknekirken i Krems og Deutschordenskirche i Ljubljana (begge 1715), og han satte sitt uforglemmelige preg på de praktfulle takfreskene i Det nedre Belvedere i Wien i 1716.

Hovedverk og et varig ettermæle

Når vi betrakter de store mesterverkene som definerte Martino Altomontes karriere, trer hans tekniske briljans og dramatiske sans tydelig frem. I verket Alexander som løser den gordiske knute (1708) ser vi hvordan han med stor mesterlighet fanger historiens nerve og evnen til å skildre intense, dramatiske scener som fanger betrakterens blikk umiddelbart. Hans religiøse kunstneriske dyktighet når et høydepunkt i Marias himmelfart (1737), et betydelig høialtar i Stiftskirche Wilhering, som står som et monument over hans åndelige kraft. Dette etterfølges av det storslåtte Høialtaret (1738–40) i Ursulinkirken i Linz, dedikert til St. Mikael, som fungerer som nok et imponerende eksempel på hans evne til å utsmykke kirkerom med verdighet og prakt. Mot slutten av hans virke finner vi St. Leopolds apoteose (ca. 1750), et senere verk som reflekterer hans kontinuerlige kunstneriske utvikling og modning som maler.

Altomontes innflytelse på kunsthistorien kan knapt overvurderes; han anerkjennes som en pioner innen wienerbarokken, en kunstner som lyktes med å bygge bro mellom italienske og østerrikske kunsttradisjoner. Hans unike evne til å forene det neapolitanske dramaet med de lyse, venetianske fargetonene skapte en distinkt stil som satte dype spor og inspirerte påfølgende generasjoner av kunstnere over hele Europa.