En polymath innen litteratur og kunst
William Hazlitt fremstod som en sann polymath, en intellektuell kraft som beveget seg sømløst mellom rollene som engelsk essayist, drama- og litteraturkritiker, maler, samfunnskritiker og filosof. Han regnes i dag som en av de største kritikerne og essayistene i det engelske språkets historie, og hans navn står side om side med giganter som Samuel Johnson og George Orwell. Men hans betydning strakte seg langt utover det rent litterære; han ble også anerkjent som sin tids fremste kunstkritiker, med et blikk som fanget essensen av det visuelle uttrykk.
Hans kunstneriske reise tok form gjennom arbeidet som omreisende maler. Etter å ha tatt lærdom fra sin bror John, som var portrettmaler, begynte Hazlitt å utforske portrettkunsten, ofte med en teknikk og atmosfære som minnet om Rembrandts mesterlige lys og skygge. Hans talent var så markant at et portrett av hans far ble akseptert for utstilling ved Royal Academy. I 1802 søkte han dypere inspirasjon ved å reise til Paris, hvor han viet tiden sin til å kopiere verkene til de gamle mestrene ved Louvre.
Litterære og filosofiske strev
Hazlitts intellektuelle liv var preget av en dyp fordypning i ulike tenkere, noe som resulterte i en rekke betydningsfulle verk som har preget ettertiden:
- An Essay on the Principles of Human Action: Being an Argument in favour of the Natural Disinterestedness of the Human Mind (1805)
- Free Thoughts on Public Affairs (1806)
- The Eloquence of the British Senate (1807)
- A New and Improved Grammar of the English Tongue (1809)
- Table-Talk
- Characters of Shakespear's Plays (1817)
Som journalist satte han sitt preg på viktige tidsskrifter som The Examiner, The Morning Chronicle og The Edinburgh Review. Hans penn var allsidig og kraftfull, og hans skrifter spente over alt fra dype analyser av Shakespeare og Milton til skarpe politiske og sosiale kritikker av sin samtid.
