General Desaix

Andrea Appiani: Den nyklassisistiske mesteren fra Milano

Født i Milano i 1754, trådte Andrea Appiani frem som en sentral skikkelse i den italienske nyklassisistiske kunstscenen mot slutten av det 18. og begynnelsen av det 19. århundre. Opprinnelig var han skjebnebestemt til en medisinsk karriere i fotsporene til sin far, men Appianis kunstneriske anlegg ledet ham til studier under Carlo Maria Giudici ved et privat akademi, noe som la grunnlaget for hans fremtidige virke. Hans utdannelse omfattet videre veiledning av Antonio de' Giorgi ved Ambrosiana-galleriet og Martin Knoller, noe som fordypet hans forståelse for oljemalingsteknikker. Denne mangfoldige bakgrunnen, kombinert med en fascinasjon for klassisk estetikk fostret av poeten Giuseppe Parini, formet Appianis kunstneriske visjon og drev ham til å bli en berømt maler, kjent for sine elegante portretter, monumentale fresker og oppdrag fra fremtredende skikkelser som Napoleon Bonaparte.

Appianis tidlige karriere var preget av en dedikasjon til å mestre ulike teknikker. Han begynte med fresken av helgenene Gervasio og Protasio i 1776, etterfulgt av altertavler som de for kollegiatkirken Santa Maria Nascente i Arona (1lem182) og julemotivet for Ospedale Maggiore i Milano (1784). Hans arkitektoniske utforminger for høyalteret i Duomo di Monza (1786-1798) viste hans spirende talent, mens arbeid med scenografi i Firenze i perioden 1783-1784 demonstrerte hans allsidighet. Hans anatomiske studier ved Ospedale Maggiore, sammen med skulptøren Gaetano Monti, ga ham en avgjørende forståelse av den menneskelige form – et element som senere skulle prege hans bemerkelsesverdig livaktige portretter og dynamiske komposisjoner.

De napoleonske årene: En hoffmaler

Den franske okkupasjonen av Milano på 1790-tallet viste seg å være en transformativ periode for Appiani. Han vant raskt gunst hos Napoleon Bonaparte, ble hoffmaler og mottok oppdrag som betydelig hevet hans status. I denne tiden produserte han en rekke portretter av keiseren og andre nøkkelfigurer i regimet, inkludert det ikoniske «Napoleon ved Lodi» (et verk som nå er tapt, men dokumentert), sammen med elegante fremstillinger som «Venus og kjærligheten» og «Rinaldo i Armidas hage». Hans kunstneriske ferdigheter ble også benyttet til offisielle formål – utforming av medaljer og klargjøring av visuelt materiale for statlige kunngjøringer. Denne perioden var vitne til en bølge av produktivitet, som reflekterte både hans personlige ambisjoner og den beskyttelsen han nøt godt av.

Appianis mest ambisiøse prosjekter i denne epoken inkluderte de forseggjorte freskene i Rotonda i den kongelige villaen i Monza (1789-1790), inspirert av Rafaels arbeid i Villa Farnesina i Roma, og den storslåtte syklusen som skildrer mytene om Apollo i Casa Sannazzende i Milano (1795-1796). Disse freskene etablerte ham som en ledende skikkelse innen nyklassisistisk dekorasjon, og viste hans mestring av perspektiv, farge og narrativ komposisjon. «Parnassus», som representerer Apollo og musene i taket på spisestuen i den kongelige villaen, står igjen som et særlig berømt eksempel på hans kunstneriske dyktighet.

Freskemesterverk og kongelige oppdrag

Appianis ettermæle er dypt forankret i hans monumentale fresker. Syklusen som skildrer de fire evangelistene og kirkefedrene i kuppelen og pendentivene i Santa Maria presso San Celso (1795) står som et vitnesbyrd om hans tekniske ferdigheter og fortellerkunst. På samme måte regnes fresken «Parnassus» i den kongelige villaens spisestue som et av hans mesterverk, da den fanger essensen av klassisk mytologi med bemerkelsesverdig detaljrikdom og dynamikk. Hans arbeid i det kongelige palasset i Milano – allegorier over dyder for å ære Napoleon og skildringer av historiske hendelser – sementerte ytterligere hans rykte som en hoffmaler med eksepsielle evner.

Utover disse storslåtte oppdragene strakte Appianis kunstneriske streben seg til mindre, men like betydningsfulle verk. Hans portrett av Giulia Beccaria og hennes sønn Alessandro Manzoni som barn (1790) er et gripende eksempel på hans evne til å fange menneskelige følelser og familiære bånd. «Møtet mellom Rakel og Jakob» for en kirke i Alzano (malt rundt 1798), som nå befinner seg i Brera, demonstrerer hans kontroll over komposisjon og dramatisk historiefortelling. Hans arbeid inkluderte også utforming av dekorative elementer for teatre og private residenser, noe som viste hans allsidighet som kunstner.

En fallen kunstner: Ettermæle og minne

Til tross for suksessen under den napoleonske æra, sviktet Appianis lykke dramatisk etter Napoleons fall i 1814. Hans godtgjørelse fra Kongeriket Italia ble trukket tilbake, noe som kastet ham ut i fattigdom. Denne perioden markerte et betydelig tilbakeslag for kunstneren, som hadde viet store deler av sitt liv til å tjene det keiserlige hoffet. Likevel fortsatte Appiani å male og produserte portretter og mindre verk, om enn uten samme grad av anerkjennelse eller økonomisk støtte.

Andrea Appianis kunstneriske arv strekker seg utover hans individuelle mesterverk. Han skilles ofte fra sin grandnevø, Andrea Appiani (en historiemaler i Roma), ved tittelen «den eldre». Hans arbeid fortsetter å bli studert og beundret for sin eleganse, tekniske dyktighet og legemliggjøring av nyklassisistiske idealer. Brera-galleriet i Milano huser en betydelig samling av hans malerier, inkludert «Olympus»-fresken, som gir besøkende et glimt inn i livet og kunsten til denne bemerkelsesverdige italienske maleren. Hans innflytelse kan fremdeles ses i verkene til påfølgende generasjoner av kunstnere som fulgte i hans fotspor.