Sculpture-morte

Livet og kunsten til Marcel Duchamp

Født den 28. juli 1887 i Blainville i Normandie, Frankrike, trådte Marcel Duchamp inn i en verden der skapertrangen var dypt forankret i hans eget blod. Han var det fjerde av syv barn født av Eugene og Lucie Duchamp. Dette var et hjem preget av skapere og tenkere; hans søsken delte denne kreative rastløsheten, da både brødrene Jacques Villon og Raymond Duchamp-Villon, sammen med søsteren Suzanne Duchamp-Crotti, alle levde liv som kunstnere. Selv om han etter hvert skulle bli en fransk-amerikansk skikkelse av enorm kompleksitet, forble hans opphav rotfestet i Normandies stillhet.

Hans liv var aldri en ensidig jakt på penselen eller meiselen. Han var en mann med mange masker og mange interesser, som beveget seg gjennom verden som kunstner, oppfinner og en dedikert sjakkspiller. Han adopterte til og med et kvinnelig alter ego, Rrose Sélavy, for å ytterligere utfordre identitetens grenser. Denne rastløse ånden drev ham mellom kultursentrene Paris og New York, alltid på søken etter å demontere sin tids vissheter. Han ønsket ikke bare å male verden; han ønsket å tenke nytt om selve mekanismene for hvordan vi oppfatter den.

Hans bidrag til den moderne æraen var like varierte som de var uventede. Han vendte blikket mot maskinen og hverdagsobjektet for å finne et nytt språk for intellektet. Hans verk fremsto ofte i disse formene:

• Fountain
• Nude Descending a Staircase, No. 2
• The Large Glass
• Bicycle Wheel

Tidlig liv, familie og utdanning

I stillheten i Blainville-Crevon i Normandie, Frankrike, begynte en ung gutt ved navn Henri-Robert-Marcel Duchamp et liv som til slutt skulle ryste selve fundamentet for kreativitet. Han ble født inn i en familie der kunsten var et velkjent språk; hans brødre, Jacques Villon og Raymond Duchamp-Villon, ville begge finne sine egne veier som både malere og skulptører. Denne hjemlige atmosfæren av kunstnerisk utfoldelse pleiet hans tidlige anlegg og ledet ham mot formell kunststudie. Han søkte seg til Académie Julian i Paris, hvor han tilbrakte tiden sin mellom 1904 og 1905, selv om hjertet hans ofte vandret mot biljardbordet snarere enn mot atelieret. Han tilbrakte også et år ved Ecole des Beaux Artes, en studieperiode som ikke resulterte i en langsiktig forpliktelse til den akademiske tradisjonen.

Fargene og formene fra hans ungdom ble formet av tidens skiftende strømninger, idet han følte seg trukket mot fauvismens intense paletter og de strukturelle undersøkelsene i post-impresjonismen. Likevel var ikke hans vei en rett linje av akademisk progresjon. I 1905 krevde staten at han skulle begynne sin verneplikt i det 39. infanteriregimentet. I løpet av denne tiden befant han seg i Rouen, hvor han arbeidet for en trykker. Det var her, midt i duften av blekk og rytmen fra pressen, at han mestret typografiens teknikaliteter og ulike trykkprosesser. Disse praktiske ferdighetene, lært langt unna de fine salongene i Paris, skulle senere prege hans forståelse av hvordan objekter og bilder blir reprodusert og oppfattet.

Kunstnerisk utvikling i Paris

Ettersom den unge kunstneren beveget seg gjennom Paris' gater, begynte hans tilstedeværelse i kunstverdenen å ta form gjennom datidens store utstillinger. Allerede innen 1909 stilte han ut sine verk på Salon des Indépendants og Salon d’Automne, i en søken etter å finne sin plass blant sin tids skapere. Han følte seg trukket mot ideene til Paul Cézanne, hvis tilnærming til form og struktur satte dype spor i hans fremvoksende visjon. Denne perioden handlet ikke bare om det å lære å male, men om å finne en måte å uttrykke kompleksiteten i en verden i endring.

Året 1911 brakte med seg et betydelig skifte da han ble knyttet til en kubistisk gruppe. Denne engasjementet med fragmenterte former og multiple perspektiver presset ham bort fra den tradisjonelle representasjonen. Det var i denne tiden han skapte Coffee Mill, et verk som signaliserte hans voksende interesse for det mekaniske og det konseptuelle. Han ble oppslukt av ideen om den fjerde dimensjon, og søkte etter måter å skildre bevegelse og tid innenfor lerretsflatens statiske rammer. Denne intellektuelle sulten drev ham til å se forbi tingenes overflate, og han begynte å stille spørsmål ved hvor mye av kunsten som egentlig var ment kun for øyet.

De radikale årene i New York

Da Marcel Duchamp ankom USA, befant han seg i et landskap som var modent for det intellektuelle opprøret han bar med seg i sinnet. Han hadde vært i landet i mindre enn to år da han utførte sin mest berømte subversive handling. I New Yorks yrende intellektuelle kretser ble han møtt med nysgjerrighet, og han fant sin plass blant tenkere og skapere som var ivrige etter å utfordre tradisjonens grenser. For å livnære seg i disse formative årene underviste han i fransk, en praktisk nødvendighet som ga ham friheten til å utforske sine mer cerebrale interesser.

Det var i dette miljøet han ble en sentral skikkelse i New York-proto-dadaismen. Han beveget seg gjennom byen side om side med Francis Picabia, Man Ray og Beatrice Wood, og bidro til en opprørsk ånd som søkte å rive ned den etablerte orden. Hans tilstedeværelse bidro til å forme selve fundamentet for New York-dadaismen, og forvandlet byen til et laboratorium for ideer som utfordret selve definisjonen av hva en kunstner kan være. Han var ikke bare en deltaker i dette opprøret; han var selve katalysatoren for det.

Hans tilknytning til det amerikanske landskapet fordypet seg gjennom tiårene. Selv om han først ankom som en besøkende på jakt etter nye måter å uttrykke intellektet på, ble han til slutt amerikansk statsborger i 1955. Denne perioden av livet hans var preget av en nektelse av å falle til ro i den komfortable rollen som profesjonell maler; i stedet valgte han å bruke byen som et rom for dype, og ofte urovekkende, konseptuelle undersøkelser.

Teknikk, stil og readymade-objektet

Han ble trett av det han kalte "retinal kunst", verk som kun var ment å behage øyet med sin overfladiske skjønnhet. For å unnslippe denne fellen, vendte han tankene mot konseptet bak objektet, og flyttet fokus fra visuell nytelse til intellektet. Denne overgangen ledet ham til å skape sine readymades rundt 1914. Disse ble ikke valgt på grunn av sin skjønnhet eller sin stygghet, men gjennom en følelse av visuell likegyldighet. Ved å velge helt ordinære, fabrikkerte gjenstander og presentere dem som kunst, fjernet han behovet for tradisjonelt håndverk. Han søkte å omgå kunstnerens hånd fullstendig, og foretrakk kraften i et bevisst valg fremfor penselens ferdigheter.

Hans kunstneriske praksis var en rastløs og skiftende størrelse som nektet å la seg fange i én enkelt stilretning. Mens han utforsket kubismens fragmenterte perspektiver, beveget han seg også gjennom dadaismens kaos og den konseptuelle kunstens cerebrale dybder. Han arbeidet med et enormt spekter av medier, fra den taktile naturen i skulptur og kollasj til de flyktige kvalitetene i kortfilmer, og til og med gjennom sin egen kropps tilstedeværelse. Han lekte ofte med identitetens grenser ved å bruke et kvinnelig alter ego kjent som Rrose Sélavy for å utforske kjønnets flytende natur. Gjennom ordspill og tilfeldighetens element, forvandlet han selve skapelsesakten til et spill preget av logikk og subversjon.

• Fountain (1917)
• Bicycle Wheel (1913)
• Bottle Rack (1914)
• Comb (1916)

Nøkkelverk og store innovasjoner

Overgangen fra maleri til det konseptuelle begynte å ta form gjennom hans fascinasjon for bevegelse og fragmentering av form. I 1912 skapte han Nude Descending a Staircase, No. 2, et verk som fanget den mekaniske bevegelsen til en figur gjennom en serie overlappende, superponerte fasetter. Denne tilnærmingen søkte å skildre selve bevegelsen snarere enn en statisk positur. Innen 1913 hadde interessene hans beveget seg mot sammenstillingen av funne gjenstander, slik vi ser i Bicycle Wheel, hvor et hjul og en gaffel var montert på en krakk av tre. Denne handlingen – selve utvelgelsen – markerte et brudd med tradisjonelt håndverk, der ideen ble prioritert over den manuelle utførelsen av objektet.

Etter hvert som han beveget seg inn i den radikale atmosfæren i New York, ble provokasjonene hans stadig mer direkte. Han tok et helt ordinært urinal av porselen, signerte det med "R. Mutt", og presenterte det som Fountain i 1917. Denne readymade-skulpturen utfordret selve definisjonen av hva en kunstner gjør, ved å antyde at selve det å velge ut en gjenstand kunne utgjøre kunst. Han fortsatte denne subversjonen med Bottle Rack i 1914, og senere, i 1919, tok han et postkort av Mona Lisa og vanhelliget det med en bart og et geitskjegg, under tittelen L.H.O.O.Q.. Disse verkene var ment å forstyrre betrakterens forventninger og tvinge frem en ny vurdering av estetisk dømmekraft.

Hans mest komplekse og gåtefulle konstruksjon, The Large Glass, opptok tankene hans i mange år mens han arbeidet med det mellom 1915 og 1923. Dette verket, også kjent som The Bride Stripped Bare by her Bachelors, Even, benyttet blyfolie og ståltråd for å utforske intrikat, symbolsk bildebruk. Gjennom disse varierte eksperimentene flyttet han kunstens fokus bort fra øyet og mot sinnet.

De senere år og hans bortgang

Etter sine rastløse år i Amerika, vendte Duchamp tilbake til Paris i 1923. Han ble værende i byen frem til 1942, en periode hvor han i stor grad trakk seg bort fra den tradisjonelle kunstverdenen. Den intellektuelle strengheten som en gang hadde drevet hans radikale provokasjoner, fant et nytt utløp i sjakkens stille og strategiske kompleksitet. Han tilbrakte mye av denne tiden med å fordype seg i spillet, en syssel som krevde den samme mentale intensiteten som han tidligere hadde anvendt i sine konseptuelle undersøkelser.

I 1954 fant han selskap i Alexina Sattler, som han giftet seg med i en seremoni i New York City. Deres liv sammen var preget av hengivenhet og strakte seg over årene mens han navigerte sin plass i et kulturelt landskap i endring. Han ble til slutt amerikansk statsborger i 1955, selv om røttene hans forble dypt knyttet til fransk jord. Han gikk bort den 2. oktober 1968 i Neuilly-sur-Seine, Frankrike.

Arv og varig innflytelse

Ringvirkningene av hans provokasjoner strakte seg langt utenfor avantgardens små kretser, og endte til slutt opp med å omforme selve fundamentet for hvordan vi oppfatter kreativitet. Han blir ofte betraktet som selve opphavsmannen til konseptkunsten, et paradigmeskifte som flyttet fokus bort fra det fysiske objektet og over mot intellektet. Ved å prioritere ideen fremfor det visuelle resultatet, endret han fundamentalt retningen for de plastiske kunstartene i de første tiårene av det 20. århundre. Denne endringen var ikke et plutselig brudd, men en langsom og dyptgående transformasjon som banet vei for fremveksten av surrealisme, minimalisme og popkunst. Han bidro til å definere en ny æra der kunstnerens intensjon ble den primære motoren for mening.

Hans innflytelse ble følt sterkest gjennom måten han demonterte nødvendigheten av tradisjonelt håndverk på. Han lanserte konseptet kjent som den kunstneriske koeffisienten, en idé som undersøkte forholdet mellom hva en kunstner har til hensikt å uttrykke, og hva som faktisk blir formidlet. Denne tankegangen la grunnlaget for en senere generasjon kunstnere som fortsatte å utforske grensene for appropriasjon og tilskuerens rolle. Han skapte ikke bare objekter; han skapte nye måter å tenke på selve skapelsesakten. Hans tilstedeværelse i kunsthistorien forblir en konstant kraft som utfordrer grensene for hva som kan betraktes som et kunstverk.

• Fountain (1917)
• Nude Descending a Staircase, No. 2 (1912)
• The Large Glass (1915–1923)
• Bicycle Wheel (1913)

Hvor du kan se verkene i dag

For å følge sporene etter hans rastløse intellekt, kan man reise til Philadelphia Museum of Art. Denne institusjonen huser den største samlingen av hans arbeid, og bevarer bredden i en karriere som nektet å stå stille. Det er her tyngden av hans innflytelse er mest håndgripelig, ettersom museet vokter over et enormt mangfold av hans ideer og objekter, samlet gjennom et helt liv.

I London bevarer Tate Modern det porselensurinalet kjent som Fountain. Dette objektet, som en gang skapte en slik oppstandelse da det ble sendt inn til en utstilling, forblir en sentral del av byens samling. Samtidig holder Centre Pompidou i Paris på hans mer eksperimentelle, kinetiske utforskinger, inkludert Rotorelief n°11 og Rotorelief n°12. Disse verkene reflekterer hans fascinasjon for bevegelse og måten et objekt kan bedra øyet på.

Andre verk har funnet sine hjem i spesialiserte institusjoner som gjenspeiler hans varierte interesser. Monnaie de Paris besitter Trébuchet (Trap), et verk som taler om hans vedvarende engasjement for form og konsept lenge etter hans tidlige år. Å se disse verkene er å møte de fysiske restene av en mann som søkte å flytte kunsten fra øyet til sinnet.

• Nude Descending a Staircase, No. 2 (1912)
• The Large Glass (1915–1923)
• Bicycle Wheel (1913)
• Bottle Rack (1914)