Self-portrait

Tidlig liv, familie og utdanning

Joseph Melling trådte inn i verden den 27. desember 1724 i Saint-Avold. Han ble født inn i en slekt der kunsten var et felles språk; familien hans besto av en lang etablert linje av malere, etsere, arkitekter og treskjærere. Denne arven av håndverk har sannsynligvis formet hans tidlige forståelse av form og struktur. Etter å ha gått på Lateinschule i Saarlouis, søkte han praktisk mestring i Paris, hvor han fullførte et læretid innen snekkerfaget. Denne perioden med manuelt arbeid ga et fundament av teknisk disiplin før han rettet sin fulle oppmerksomhet mot de fine kunster.

Hans talent ledet ham snart mot de høyeste nivåer av instruksjon. Joseph Melling studerte under hendene til Carle van Loo og François Boucher, og absorberte nyansene i deres distinkte tilnærminger. Hans dedikasjon til penselen ble belønnet i 1750, da han ble tildelt Prix de Rome i malerkunst. For denne æren presenterte han en versjon av Laban som gir sin datter til Jakob. Denne bragden markerte hans fremvekst som en maler med betydelig løfte, og la grunnlaget for hans fremtidige tjeneste ved Europas hoff.

Hofmaler og oppdrag i Karlsruhe

I 1758 fant Joseph Melling sin plass i de aristokratiske kretsene i Karlsruhe, der han sluttet seg til sin bror, skulptøren Christoph Melling, som hoffmaler for markgrevskapet Baden. Denne perioden i hans liv var preget av både profesjonell fremgang og personlig lykke. I 1759 giftet han seg med Josepha Lengelacher, datteren til skulptøren Ignaz Lengelacher, noe som ytterligere vevde hans familie inn i regionens kunstneriske vev. Hans tilstedeværelse ved palasset var ikke bare som en håndverker, men som en betrodd skikkelse i husholdningen.

Hans pensel ble ofte etterspurt for å dekorere adelens storslåtte rom. Innen 1760 hadde han fullført et takmaleri til den store marmorhallen i palasset, et verk som krevde både teknisk mesterskap og en dyp forståelse for hoffets monumentale skala. Hans innflytelse strakte seg langt utover palassets murer og inn i samfunnets hellige rom; i 1764 rettet han sin oppmerksomhet mot Stadtkirche i Rastatt, hvor han dekorerte alteret. Disse oppdragene gjenspeilet et liv tilbrakt med å navigere mellom kravene til verdslig prakt og religiøs hengivenhet.

Utover sitt kunstneriske virke fungerte Melling som et skarpt og vurderende øye for adelen. Han tjente som rådgiver for grevinnen Karoline Luise og bistod henne i den omstendelige anskaffelsen av en kunstsamling. Denne samlingen skulle etter hvert danne grunnlaget for Staatliche Kunsthalle Karlsruhe, noe som beviser at hans innflytelse bidro til å forme selve kunsthistorien i regionen, lenge etter at hans egen hånd hadde lagt ned penselen.

Kunstnerisk virksomhet i ulike regioner

Etter hvert som årene gikk, trakk Melling sitt rykte ham langt utenfor hoffets trygge rammer i Karlsruhe. Han ble en vandrer i landskapet, en kunstner som bar penslene sine til ulike hellige og adelige rom for å fullføre sine oppdrag. I 1769 var hans hånd travel i Schuttern, hvor han rettet blikket oppover for å komponere en takfreske for klosterkirken. Samme år rettet han sin oppmerksomhet mot kapusinerklosteret i Baden-Baden, hvor han skapte dekorasjoner som prydet deres storslåtte saler.

Kunstskole og de senere år

I sine senere år vendte Melling blikket mot kunsten å lære bort, og etablerte en skole for tegning innenfor murene til det som en gang hadde vært slottets menagerie. Denne undervisningsperioden var preget av skiftende livsvilkår; innen 1774, drevet frem av økonomisk nødvendighet, forlot han hoffet i Karlsruhe og flyttet til Strasbourg. Det var her han søkte å formalisere sine pedagogiske ambisjoner ved å grunnlegge en kunstskole kjent som Academie de déssin d’après nature.

De politiske omveltningenes tidevann nådde til slutt også hans dørstokk, og innen 1789 ble skolen han hadde bygget erstattet av et nytt system av sentralstyrte statsskoler. Likevel forsvant ikke ånden i hans undervisning. Innen 1791 hadde han funnet midlene til å åpne en privat skole, et foretak som ble muliggjort gjennom støtte fra sønnen, Joseph Ignaz Melling. Denne familiære forbindelsen gjorde det mulig for ham å fortsette sitt virke innen kunsten å tegne, selv mens verden rundt ham gjennomgikk dype og gjennomgripende transformasjoner.